Ringvold var et småbruk som ble utskilt fra Nordre Stovi i 1896.
Teglverket på Ringvold sto ferdig i 1899, gikk så konkurs, men ble kjøpt opp av Lars Tjernsli i 1906 (1909?) og startet opp igjen.
Ringvold var Bærums eneste moderne teglverk. Teglovnen på Ringvold var en moderne ovn, etter alt å dømme en Siehmon & Rost ringovn med "vandrende" ildsone.
I 1931 brant teglverket ned, men ble bygget opp igjen ganske snart. Overbygningen på ovnen ble nå mye større enn før. I 1935 ble det investert i maskinelt utstyr til å grave råleiren opp i vagger (skinnegående vogner som kunne tippes) som ble trukket av ståltau. Tidligere ble leiren spadd opp og trillet fra leirtaket ("gropa") i trillebårer.
I 1947 ble det produsert 2,2 millioner enheter (murstein, takstein og rør) på Ringvold. Verket var
det fjerde minste av de 14 teglverkene som var igjen i Oslo og Akershus. Da var det 12 helårsansatte ved Ringvold, men det var dobbelt så mange om sommeren.
Omkring 1915 var det ansatt 6−8 kvinner fra Kristiania til å håndforme ("banke") murstein. De fikk betalt 2 kroner for 1000 stein. Hver eneste dag banket de 2000 stein, og "bankejentene" hadde store, grove armer etter å ha slått den tunge leiren ned i treformene.
Taksteinproduksjonen sluttet omkring 1930, mens total driftsstans først kom i 1958. Det hadde også blitt problemer med å skaffe arbeidskraft til den noe sesongpregede virksomheten.
Før andre verdenskrig (1940–1945) var det også sag og høvleri på Ringvold. Tjernslibrødrene, som eide en god del skog i Vestmarka, startet sagbruket.
I 1939 hadde småbruket Ringvold 72,5 dekar (mål) jordbruksareal. Besetningen var da
2 gamle hester, 2 kalver, 2 kyr og 2 smågris. Det ble dyrket 8 dekar vårhvete, 12 dekar havre,
2 dekar grønnfôr og 3,5 dekar poteter. I hagen var det 45 frukttrær og 31 bærbusker.
Omkring 1960 ble den vestre delen av eiendommen solgt og bebygget med boliger. Teglverksbygningen ble leid bort til lager og senere revet. Fabrikkområdet ble bebygget med industri og forretninger. I dag er hele Ringvold bebygget og gårdsbebyggelsen revet.
Mer om teglverk
Teglverkene kom til Norge på begynnelsen av 1200-tallet. Opp gjennom årene utviklet teglsteinfremstillingen seg til å bli en binæring for jordbruket. Fra 1860 og utover ble det oppsving i teglproduksjonen på grunn av nye og bedre maskiner, og fordi man tok i bruk en ny type ovn, ringovnen, som var mer effektiv enn de gamle ovnene.
I Bærum fantes det en god og ren leire (blåleire) på elvebreddene ved Sandvikselven og Lomma.
Befolkningsutviklingen i Christiania var stor de siste 30 årene av forrige århundre. Den store byggevirksomheten det førte med seg, kom nok de store teglverkene i Østfold mer til gode enn teglverkene i Bærum. Det var kun på Ringvold teglverk ved Wøyenenga som hadde en moderne ringovn. Selv om det ble solgt en del murstein til Christiania derfra, gikk mesteparten av produksjonen til det lokale marked. Av Ringvolds 245 kunder i 1910 var det bare 30 som ikke var fra Bærum. Det var langt til hovedstaden på den tiden.
Hovedproduktene var murstein og takstein. Etter hvert som det moderne landbruk utviklet seg, ble drensrør av tegl også et viktig produkt.
I den tiden det var vanlig at det bodde én familie i hver etasje i vanlige bolighus, ble det mellom gulvbjelkene isolert med såkalt "stubbloftleire". Dette var et avfallsprodukt fra teglverksindustrien med gode bruksegenskaper, men som var forferdelig støvete å håndtere.
Etter hvert som jernbetong, Leca, takpapp og plastdrensrør kom på markedet, ble teglproduktene skjøvet til siden. Men som fasademateriale har teglsteinen fått sin renessanse.
Pottemakerenes produkter, blomsterpotter, ble også laget av blåleire.
Mer om Industri i Bærum: Se Rik på historie s. 54 og
Tidslinje med omtale av historiske perioder i Bærum
Mohus, Arne. (1993). Husmannsplasser i Bærum Del 1. Bærum Bibliotek
Kolstad, Harald. Teglverkene i Bærum. Vest for byen (Asker og Bærum historielag.
Skrifter 1983−1986)
Per Otto Borgen: Asker og Bærum leksikon (2006)
Ringvold (Ringvoll) og Ringvold sag, høvleri og teglverk
